Data fordeles på stasjonene på én av flere måter, som kalles RAID-nivåer, avhengig av det nødvendige redundans- og ytelsesnivået. De ulike skjemaene, eller datafordelingsoppsettene, får navn etter ordet RAID etterfulgt av et nummer, for eksempel RAID 0 eller RAID 1. Hvert skjema, eller RAID-nivå, gir ulik balanse mellom de viktigste målene:
pålitelighet,tilgjengelighet,ytelseog kapasitet.
RAID-nivåer som er større enn RAID 0, gir beskyttelse mot uopprettelige sektorlesefeilog mot feil på hele fysiske stasjoner.
Nivå |
Striping |
Mirroring (Speiling) |
Paritet |
Diskfeil |
Minimum |
Detaljer |
X |
|
|
0 |
2 |
|
|
|
X |
|
1 |
2 |
|
|
X |
|
X |
1 |
3 |
|
|
X |
|
X |
2 |
4 |
RAID 5 + ekstra paritetsblokk |
|
X |
X |
|
1 per speilingssett |
4 |
RAID 0 + RAID 1 |
|
RAID 50 |
X |
|
X |
|
6 |
RAID 0 + RAID 5 |
RAID 60 |
X |
|
X |
|
8 |
RAID 0 + RAID 6 |
Du kan skrive data på tvers av flere fysiske disker i stedet for bare én fysisk disk. RAID 0 innebærer å partisjonere hver fysiske disklagringsplass til 64 KB striper. Disse stripene er innskutt på en gjentakende sekvensiell måte. Delen av stripen på én fysisk disk kalles et stripeelement.
I et system med fire disker som bare bruker RAID 0, skrives segment 1 til disk 1, segment 2 skrives til disk 2 og så videre. RAID 0 gir bedre ytelse fordi flere fysiske disker er tilgjengelige samtidig, men gir ikke dataredundans ( figur 1 (bare på engelsk)).
Figur 1: RAID 0
Med RAID 1 blir data som skrives til én disk, samtidig skrevet til en annen disk. Hvis en disk svikter, kan innholdet i den andre disken brukes til å kjøre systemet og gjenoppbygge den sviktende fysiske disken.
Hovedfordelen med RAID 1 er at den gir 100 prosent dataredundans. Fordi hele innholdet på disken er skrevet til en annen disk, kan systemet opprettholde feilen på én disk. Begge diskene inneholder samme data til alle tider. Begge fysiske disker kan fungere som den operative fysiske disken (figur 2 (bare på engelsk)).
Figur 2: RAID 1
Figur 3: RAID 5
Figur 4: RAID 6
Figur 5: RAID 10